Stol alltid på din egen magefølelse!!!! Del 4......

Aurora kom seg litt utover torsdagen, med nøye oppfølging fra de omsorgsfulle sykepleierene ned på intensiven.  Her ble hver minste milliliter med væske registrert. Aurora sine bleier ble veid før og etter de ble brukt, og væske ut ble også registrert.    Det ble utregnet hvor mye hun skulle ha pr døgn, utfra feber, sårflater og kroppsvekt.   Jeg følte meg veldig trygg når vi var her.   Jeg forstår jo selvfølgelig at på intensiven var det en pleier pr pasient 24 timer i døgnet, mens oppe på barneavdelingen så måtte de fordele seg mellom mange, MEN likevel så kan jeg ikke skjønne at dette skal ha noen påvirkning på å være løsningorientert med de små enkle ting....  som f.eks noe så enkelt som å finne en spiralslange til intravenøst, som gir en liten baby en mye større bevegelsesfrihet enn en vanlig slange....    eller som å sette på en kobling en meter ut på slangen, som man kan gi medisiner i...istedet for å tviholde den lille armen, og forårsake gråt og ett livredd barn, hver gang det er tid for en ny dose.    Slike små ting, som damene nede på intensiven var helt fantastiske til å tenke over, mens da jeg foreslo dette senere oppe på barneavdeling, så fikk jeg til svar at de ikke hadde tilgang på slik "luksus" der oppe.... ?? .... 

Jeg var jo selvfølgelig veldig spent på hva legene hadde å fortelle meg denne dagen, men fikk ikke så mye informasjon som jeg ønsket.   Jeg forsto at det var møter og diskusjoner, men jeg følte ikke at vi var inkludert i dette.  Men det er vel kanskje forståelig at de måtte finne ut hva som hadde skjedd i egne rekker først.   Jeg fikk besøk av Overlegen og kirurgen utpå dagen, der de bare forklarte kort at kirurgene nå skulle følge opp Aurora videre med alt som gjaldt sårbehandling, mens barnelegene skulle ha ansvaret for væskeinntaket, og kun det!!   Dette ble presisert flere ganger av barnelegen.   Det ble også kort informert om at Aurora hadde fått infeksjoner i sårene sine, men ikke hvilken type bakterier.  Det var først senere på kvelden at jeg snappet opp ord som "Streptokokker" og "gule stafelikokker"....   og blodforgiftning.   Vi har vel egentlig ikke den dag i dag fått helt på det rene hva som var farligst.

Siden jeg måtte flytte ut fra rommet vårt oppe på barneavdelingen natt til torsdag, så bodde jeg for tiden på ett pårørenderom nede på intensiven...mens alle sakerne mine var på ett møterom oppe på barneavdelingen.  Så utpå dagen denne torsdagen, så ruslet jeg opp for å finne meg noen rene klær.   Da jeg kom opp til møterommet, så forsto jeg at det pågikk ett møte derinne, og jeg snudde meg for å gå ned igjen... I det øyeblikket jeg skulle til å gå, så hører jeg navnet Aurora bli sagt der inne......   og da er ikke jeg ett større menneske, enn at jeg stopper opp og lytter litt...det er jo ikke dørstokker på ett sykehus, så jeg måtte ha vært døv for ikke høre at det pågikk en diskusjon der inne som angikk oss!   Jeg vil ikke gjenngi noe av det jeg hørte, fordi heisene bråket bak meg, og jeg kan ikke være sikker på at jeg hørte riktig... MEN en ting var det ingen tvil om at jeg hørte, og det var overlegen som hevet stemmen og sa bestemt     " Det hjelper ikke her å argumentere med sløve foreldre...har du ikke kompetanse til å vurdere situasjonen, så får du hente noen som har kompetanse"!!!!!  Det var det som ble sagt...   Hvem det ble sagt til, det vet jeg ikke.   Hvem som var med på møte, det vet jeg ikke.  Men at det satt ett menneske der inne, lege eller sykepleier...som tydeligvis hadde en mening om at vi som foreldre burde avverget denne situasjonen tidligere, det er ihvertfall tilfelle.  Og DET gjør meg så uendelig trist og forbannet!  For burde ikke vi som foreldre føle oss trygge på at vi var i de tryggeste hender?  Burde ikke vi føle at vi var omringet av kompetanse?? Vi var jo på sykehuset!! Og hvor mange timer hadde vi ikke prøvd å bli hørt, og prøvd å få hjelp??   Og visste ikke vi allerede veldig godt, at hadde ikke vi fått den ekstra hjelpen fra den modige ungjenta som turte å mase på legene....   hadde vi godtatt at legen var opptatt, og gått mot en ny natt på rommet vårt.... så hadde vi ikke hatt Aurora blandt oss idag!   Og likevel, så var det noen som satt inne på dette møte, og stilte spørsmål ved at vi var sløve foreldre....

Der og da fant jeg ikke ord , eller guts til å si noe som helst....  men gud som jeg angrer nå, på at jeg ikke åpnet døren og gikk inn på det møterommet!

Utover ettermiddagen på torsdag så ble Aurora merkbart kvikkere, og de holdt hele tiden smertene under kontroll med paracet og små morfindoser.  Hun begynte å drikke litt igjen selv,  noen dråper her og noen dråper der. Og etterhvert fikk vi henne også til å spise litt fruktyoughurt :)  Hun orket ikke være våken så lenge om gangen, men de øyeblikkene hun var våken, så var hun klar i blikket og "med" ....  

Jeg fikk visitt fra kirurgen, som hadde satt opp en plan for Aurora.  Nå skulle sårene skiftes på hver dag på operasjonsalen.   Dette ville bety narkose hver dag, men at vi kanskje kunne gå over til en lettere valiumsaft ettersom hun ble bedre.  Samme kirurg skulle nå følge henne hver dag, slik at det ikke ville være tvil om at den som hadde sett sårene dagen før, skulle kunne vurdere fremgang neste dag :)   Dette var som musikk i mine ører, og dette ble også fulgt til punkt og prikke til hjemreisedag.

Vi skulle få være på intensiven i to døgn, så jeg senket skuldrene og passet på å slappe av litt innimellom nå :)

Om kvelden kom Elise og Sindre med en kjempestor kosehund til Aurora:)  De fikk selvfølgelig ikke komme inn til henne, men da jeg kom inn etterpå med gaven, så smilte hun, krabbet midt oppå den, tok armene rundt halsen på den , og der sovnet hun :))  Hun som er vant til Barack og Beethoven, tror jo alle hunder skal kunne ligges på og soves på :o)

 

 

3 kommentarer

Du har SÅ rett!

Klem fra Lizbethosnes.com - Behind the scenes.. Her skriver jeg mange innlegg daglig om min glade hverdag med mote, skjønnhet, shopping, vennskap, tanker, meninger, bloggtips, bokomtaler - og den psykiske lidelsen Anorexia Nervosa. Min blogg er min terapi, min hobby og min lidenskap. Lizbethosnes.com! Jeg har forresten en spørsmålsrunde gående NÅ :)

Nina Kristin

01.mar.2012 kl.13:57

Jeg har nesten ikke ord, sitter her med tårer i øynene og klump i magen, og er ganske så opprørt på deres vegne! Håper nesten at media snapper opp historien deres, at den blir fortalt til skrekk og advarsel, for dette kan ikke få lov til å skje igjen!

Jeg syns også at det er skremmende hvor lite trygge vi tross alt er på sykehus/under helsevesenets beskyttende vinger. Har heldigvis ikke så mye erfaring, men kan nevne at da Andreas var nyfødt med gulsot og vi hadde reist hjem, ble journalen hans liggende og slenge på et skrivebord på barselavdelingen på Rikshospitalet, og ingen ga oss beskjed om prøveresultatene som viste så høye bilirubinverdier at han skulle i lyskasse før etter tre dager. Da fant en jordmor tilfeldigvis journalen på et bord, og ringte oss...

Da Vegard brakk armen for snart to år siden fikk vi oppleve Ullevål Sykehus sitt "system" med gule Post-it lapper. Vi måtte virkelig stå på for å få operert ut igjen skinna som de hadde operert inn, og når vi ringte og masa var standardsvaret: Vi skriver det på en gul lapp til legen! Jeg stoler ikke på et sykehus som baserer kommunikasjonen sin på gule post-it lapper.

Skjønner veldig godt at det har vært stille på bloggfronten fra deg i februar, dette trenger man tid på å fordøye...

Klem, Nina Kristin

solkro

01.mar.2012 kl.16:32

Har lest historien din og finner ikke ord, rett å slett helt ille og som du sier i etterkant du angrer på du ikke gikk inn på møte mem akkurat det og da ble du nok ganske så satt ut.

Ha en fin kveld:)

Skriv en ny kommentar

Kitty

Kitty

40, Ringebu

Jeg er en jente på 40 år. Jeg er selvstendig næringsdrivende, og jobber med hytteservice i Kvitfjell og Hafjell. Jeg er gift, har 5 barn og 2 vakre Newfoundlandshunder som heter Barack og Beethoven :)

Blogglisten

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits