Stol alltid på din egen magefølelse!!!! Del 3 ....

Hei igjen.

Jeg håper dere alle skjønner at jeg ikke er ute etter å "ta noen" med denne historien.... men jeg tror dessverre ikke vi er alene om å sitte med slike erfaringer, og jeg tror og håper at ved å fortelle om mine, så kan jeg kanskje hjelpe andre til å tørre å si fra, eller å være obs .

Tirsdag formiddag hadde som sagt alle bandasjene til Aurora forflyttet seg rundt på kroppen, og sårflatene var synlige.  Jeg måtte hele tiden prøve å dra de på plass, og dekke over de åpne, væskende brannsårene hennes.   Jeg ba hver gang jeg såg en pleier, om de vær så snill kunne hjelpe meg så vi fikk skiftet bandasjer.   Ingen lege kom.    Min mor kom etterhvert på besøk, for å prøve å hjelpe meg litt. Hun visste jo at jeg ikke hadde sovet på to døgn.  Ett par av mine venninner kom også innom, og spurte om det var noe de kunne gjøre for oss.  Og alle hadde samme reaksjon...Det kan umulig være riktig at hun skal ligge med sårene så åpne!!!    Til slutt var det to av pleierene som bestemte seg for å skifte på Aurora inne på rommet vårt...   I sengeklær som både jeg og Aurora hadde ligget i , og som besøkende hadde sittet på tok de av henne alle bandasjene.   Ikke fikk hun smertestillende heller...   Hun gråt og hun gråt:(   Men pleierene gjorde så godt de kunne, og til slutt fikk vi i felleskap tullet henne inn i nye bandasjer.   Jeg husker vi (jeg og min mor) snakket om det etterpå... at dette umulig kunne være bra, med tanke på infeksjoner. Vårt rom var på ingen måte sterilt!!

Dagen gikk, og ingen lege kom å sjekket Aurora.  Pleierene prøvde å ta godt vare på oss, men jeg følte at de ikke visste helt hvordan de skulle gripe ann situasjonen.   De hadde i tillegg tatt av intravenøst væsketilførsel tidlig på morgenen, og da jeg spurte om hun ikke burde ha den på igjen utpå ettermiddagen, så svarte de meg at så lenge hun drakk melk fra flaske, så var det ok...   Nede på intensiven så hadde de tidligere forklart meg viktigheten av å få tilført rikelig med væske, siden hun nå hadde store sår som væsket i tillegg til at hun hadde feber... men jeg hørte på pleierene og protesterte ikke mere...  Aurora drakk jo foreløping bra med melk.

Utpå ettermiddagen kom Ole Johnny og storesøskene på besøk... De store hadde jo også ett stort behov for å se veslegull, hun er jo familiens dyrebare øyesten, og de var alle preget av det som hadde skjedd.   Aurora smilte og gråt  når hun fikk se alle sammen :)  Så glad, og samtidig så gjorde sårene rundt munnen vondt når hun smilte...stakkars liten !

                                           

Senere på kvelden så reiste jeg og storesøsken hjem, Ole Johnny skulle nå være hos Aurora til neste ettermiddag, så skulle jeg komme tilbake.     Jeg reiste hjem, tok meg en lang dusj ...og hoppet i seng.   Lite ante jeg om at feberen begynte å stige faretruende i den lille kroppen som låg på sykehuset.

Denne natten hadde Ole Johnny vært mye våken.   Han hadde fått bedre oppfølging fra nattevakten enn jeg hadde fått natten før, men allikevel var han bekymret.  Aurora ble varmere og varmere, og væske ble ikke satt på intravenøst igjen før utpå kvelden.  Aurora ville ikke drikke noe særlig selv lenger nå, og var slapp og sliten.

Da jeg kom tilbake til sykehuset neste dag kl 15.30 møtte jeg en sliten og oppgitt pappa, og en helt utmattet Aurora.  Nå hadde de igjen tatt av intravenøs væsketilførsel.... dette hadde de begrunnet med at det var så ubehagelig for henne å ha denne slangen i veien hele tiden (!!)   På rommet var det nå en tung lukt av sår...råtten sårlukt!!  Så ille at Ole Johnny fortalte at de hadde satt opp døren like før jeg kom, for å lufte ut litt på rommet..så ille var det!!   En av pleierene hadde også sagt til seg selv når hun undersøkte Aurora, at dette likte hun ikke i det hele tatt, og at hun hadde mest lyst til  å ringe Haukeland sykehus selv, og spørre hva de syns hun burde gjøre...   Da begynte det å ringe noen alarmbjeller i bakhodet mitt!!    Når vi ble alene på rommet, spurte jeg Ole Johnny hva i alle dager legen hadde sagt på visitten denne dagen!!  Noe måtte han vel gjøre??   Og da min mann da svarte meg at han ikke hadde sett noen lege hele dagen.....DA ble jeg for alvor bekymret!  Det hadde vært inne en barnelege ca kl 10, lagt hånden på pannen hennes, og gått ut igjen...  Ikke sagt noe, og ikke kommet tilbake!  

Nå begynte jeg for alvor å mase... ikke hadde hun fått væsketilførsel siden morgenen, ikke orket hun lenger å drikke selv...  når jeg løftet henne opp, så hang hun bare slapp i armene mine, og når hun satt på fanget til pappaen sin, så krysset øyene seg og rullet bakover!!    Jeg ringte igjen på en sykesøster, og da kom hun som jeg senere kalle "vår reddende engel"!    En ung sykepleier, jeg tipper hun måtte være ganske nyutdannet.  Hun forsto hvor bekymret vi var, og var helt ærlig på at hun ikke likte det hun såg.   Hun gikk med en gang og ringte lege...men ingen lege kom.. Nå var klokken 20 på kvelden, og vi hadde allerede prøvd forgjeves i flere timer på å bli hørt!   Pleieren var nå inne hos oss hele tiden, og først da hun gikk ut og ringte lege for tredje gang, kunne hun fortelle at NÅ endelig skulle det komme en barnelege og kikke på Aurora.   Nå var klokken blitt 22 og det nærmet seg vaktskifte.

Så kom endelig legen!  Aurora var nå helt borte, og vi fikk ikke kontakt med henne lenger...  hun holdt ikke blikket vårt, og var helt slapp i armene mine da jeg la henne ned på sengen så legen skulle få undersøke henne.     Jeg tror legen såg på henne i ca 30 sekunder, så var det full alarm!!  Fra her så ble vi bare statister, som sto lettere lamslått og såg 8-10 personer jobbe dypt konsentrert med vår lille babyfrøken.   Hun ble flyttet i full fart inn på akuttrommet, og vi skjønte at de satte væskesjokk på væskesjokk, og antibiotika i fire forskjellige varianter.  Det ble satt i ekstra veflon i både arm og fot, i tilfelle årene skulle kolapse, og jeg kjente jeg ble livredd!!

Pleierene som skulle gå fra vakt var fortsatt der, og pleierene som kom på nattvakt var der.... alle jobbet!!  Her fikk jeg også se en annen side av nattevakten jeg hadde så dårlig opplevelse med første natten.  Denne gangen fikk jeg se en sykepleier som kunne jobben sin, og som assisterte legen på en konsentrert og erfaren måte, nå var det ingen tvil om at hun hadde skjønt alvoret i situasjonen vår!   

Etter flere væskesjokk rett i armen, så kom Aurora seg noe til hektene igjen, hun var kraftig dehydrert etter to døgn med over 40 i feber,  i tillegg til at det uten tvil var gått infeksjoner i sårene hennes.    Hun ble kjørt ned på intensiven for å være der til hun ble noe mer stabil...og kl 01.30 ble hun trillet inn på operasjonsal nr 6...  her fikk hun narkose, og jeg måtte gå ut.  Nå skulle alle sårene renses og stelles... ENDELIG!!! 

Operasjonstue 6 skulle vi komme til å besøke hver eneste dag de neste 10 dagene!  Og Aurora skulle bli operasjonavdelingens lille daglige maskot :)

Kl 04 var Aurora i trygge hender på intensiven,  med 24 timer tilsyn igjen.  Rene sår, kroppen full av morfin og all mulig slags antibiotika intravenøst, til de visste hva slags bakterier de hadde å jobbe mot.   Jeg kunne omsider tusle meg opp på rommet vårt oppe på barneavdelingen, og sove noen timer!!   Jeg tror jeg sovnet før hode traff puten... for så å bli vekket kl 04.30... da sto nattevakten der, og fortalte meg at jeg måtte dessverre pakke alle sakene våre og flytte ut...de trengte rommet vårt....    Det var utrolig hva vi allerede hadde klart å flytte inn på sykehuset på de dagene vi hadde bodd der, både av klær, leker....kontoret til Total Hytteservice osv osv.... så jeg pakket, fikk satt alt inn på ett møterom..og gikk ned på intensiven for å søke husly der.  Tilslutt fant jeg en sofa jeg bikket nedpå, og sovnet....

Neste morgen var det deilig å komme inn til Aurora og se at hun var våken, og såvidt smilte til meg.. før hun sovnet igjen :)  Den gode, trygge sykepleieren som tok imot oss på intensiven den aller første dagen vi kom var på vakt denne morgenen... og hun var IKKE særlig fornøyd med å ha sendt opp en frøken på bedringen vei, for så å se denne forkomne vesle jenta som ble sendt ned igjen to dager senere!!   Fra her så ble det endel møtevirksomhet blandt leger og pleiere... det var ikke vanskelig å skjønne at det hadde vært samtaler blandt de, da det kom inn hele 6 leger på visitten.   Og "vår" sykepleier var ikke redd for å si hva hun mente til hver og en av de.... selv om de kuttet samtalen da jeg kom inn igjen fra gangen og hadde hentet meg vann...så skjønte jeg likevel at hun hadde hatt noen klare meninger til de om Auroras tilstand.

Den foreløpige forklaringen jeg fikk denne morgenen, var at det hadde skjedd en kommunikasjonssvikt mellom kirurger og barneleger, slik at begge avdelinger hadde trodd at den andre part tok videre ansvar for Aurora....   Dermed hadde ingen gjort det!!

Flere forklaringer skulle komme utover uken.... Nå var jeg bare glad for at Aurora smilte til meg i sengen sin :)

                                    







5 kommentarer

Maren

29.feb.2012 kl.22:30

syns du er tøff jeg Kitty:) det er veldig viktig at slike saker kommer ut i lyset for det er på langt nær alle sykehus som er like opptatt av hygiene i forhold til sårskift (erfaringer i forhold til komplikasjoner av opr.sår etter keisersnitt ( diverse pleiere brukte ikke hansker og tapet knapt nok igjen over det åpne såret og fikk beskjed om at det BARE var å dusje med åpent sår ( noe jeg da ikke gjorde)) får helt frysninger når jeg leser om alle gangene dere ble 'oversett' og syns det er skummelt at sykepleiere og mange andre helsepersonell er for opptatt av sine egne synspunkt framfor å høre på pasienten og de som kjenner pasienten... stå på Kitty! klem

Theathu

29.feb.2012 kl.22:50

Helt sykt å lese om sykehusoppholdet! Dakar dakar Aurora :(

Thea

29.feb.2012 kl.22:56

Utrolig rørende historie, så bra at hun overlevde! Misforståelser bør ikke oppstå inne på et sykehus...

Sølvi

01.mar.2012 kl.00:38

Jeg har lest de to forrige delene også, og jeg kjenner det bobler i meg. Nesten så man skulle gått til aviser/TV med denne historien? De ruller jo opp diverse andre saker fra helse-Norge om dagen, og jeg synes folk burde få høre om denne også! Jeg blir kvalm over måten dere ble behandlet - og ikke minst IKKE behandlet - på. Dette er jo rett og slett helt tullete! Stakkars dere og Aurora - så vondt som hun må ha hatt det!

vestlandsfrue

01.mar.2012 kl.11:52

Helt utrulig at dette skjer i det Norske Helsevesen. Jeg synes det er hårreisende at et sykehus som ikke har kompetanse på brannskader skal behandle et lite barn. Tenk hvor viktig det er at det gjøres riktig med tanke på hennes utseende resten av livet. Jeg skjønner godt at du må få dette ut, jeg følger med, jeg.

Ha en fin dag, Kitty!

Forresten så har dere en riktig flott gjeng!

Klem

Skriv en ny kommentar

Kitty

Kitty

40, Ringebu

Jeg er en jente på 40 år. Jeg er selvstendig næringsdrivende, og jobber med hytteservice i Kvitfjell og Hafjell. Jeg er gift, har 5 barn og 2 vakre Newfoundlandshunder som heter Barack og Beethoven :)

Blogglisten

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits