One life, live it....

http://www.fjellrittet.no/index.php?1=4-dagers

I mange år har vi snakket om det,  min venninne Elise og jeg....  NÅ har vi endelig gjort det, vi har bestemt uke og bestilt:)

4 herlige dager i Jotunheimen på hesteryggen!!  Jeg gleder meg helt vilt :)

I dag har vi hatt med svigerfar på skitur:) Vi har hatt en helt fantastisk tur til Skardbua i ett nydelig vintervær!! Skikkelig påskefølelse faktisk:) Nå er det full fart på konsert, før vi finner sofaen for kvelden:) Uken har gått i hundre, med moteshow, jobb, catering, barn med ørebetennelse og masse møter.... Får jo aldri tid til å blogge lenger:( Tar en oppdatering i morgen :)

Barna nyter livet som turister på Oppdal :-)

Fredag ble vi flyttet tilbake til barneavdelingen , og vi ble godt tatt imot.   Vi fikk nå ett enerom inne på selve avdelingen og jeg fikk følelsen av at alle  var veldig godt informert om Aurora, og hva som hadde skjedd.

Dagene gikk og Aurora var nede på operasjonstuen hver dag til sårskift.  Jeg syns det var litt skremmende at hun fikk narkose daglig, men de dagene de prøvde å bare gi henne valiumsaft, så såg jeg jo selv at hun ikke ville godta å ligge rolig under sårstell , så slik måtte det bare være.   På operasjonavdelingen var det sterilt og hygienen sto i fokus hele tiden.  Jeg fulgte rutinene hver dag, og forsto mer og mer hvor horribelt det var at vi hadde vært med på sårskift i sengen på barneavdelingen, mens sårene var åpne og væskende!!    Det bare måtte bli infeksjoner av slik!

Jeg hadde nok ikke helt tatt inn over meg at vi kunne mistet Aurora den natten hun ble så syk, og fortsatt hadde jeg ikke fått noe forklarende møte med lege etter hendelsen.   Men for hver dag som gikk,  og sykepleierene delte kommentarer med meg som f.eks ..." huff ja, jeg hørte denne lille damen har vært ute i hardt vær"..   eller...  " Stakkar liten, jeg skjønte det var nære på å gå galt" ....      Eller sykepleieren som sa " huff ja, dagen etter måtte jeg ringe jobben og høre om veslejenta hadde klart seg, for det var jeg slett ikke trygg på da jeg gikk hjem".....     så ble jeg jo mer og mer klar over at det ikke hadde vært noen selvfølge at dette skulle gått bra, selv om vi var på sykehuset.

Det ble mange tanker i hode disse dagene, og i tillegg så hadde hele familien fått omgangssyke.  Jeg og Ole Johnny vekslet på å være på isolat på sykehuset med vesla, og være hjemme og passe syke unger. I tillegg hadde vi omgangsyke begge vi to også.  Når Aurora var våken, krevde hun oss 100 %, og når hun sov var vi musestille for ikke å vekke henne...  derfor ble det ikke til at vi hverken tok telefonen, eller ringte noen.  Vi satt inne på rommet vår dag etter dag... uten å få snakke med andre voksne mennesker...  Det var tøft.    På barneavdelingen spredte mageinfeksjonen seg som ild i tørt gress, og flere og flere rom fikk isolat lapp på døren.  Stakkars de ansatte, de hadde hendene fulle, det forstår jeg...det var etterhvert endel av sykepleierene som også hadde fått omgangsyken. Aurora fikk godt stell, og alle prøvde alt de kunne på at vi skulle ha det bra.   Oversykepleieren på barneavdelingen var veldig omsorgsfull, og hun kom så ofte hun kunne inn på rommet for å snakke litt med meg.  Jeg tror hun forsto at det var behov for det:)   Så jeg vil ikke kritisere avdelingen for å ha dårlig tid til pasientene, når situasjonen var slik den var.  Og jeg er en dame med sterk psyke, så jeg klarer meg. Men at man skal bli sittende alene med så mange tanker, og ikke minst så mange spørsmål, i dagesvis..... og kun finne trøst i å kommuniserer med venner, bekjente og familie via sms og facebook... det er skremmende.  Ett sykehus bør ha ressurser å sette inn, slik at man kan få en fagperson å snakke ut med i en slik situasjon.   Det kunne ha sittet foreldre der som fikk en real psykisk knekk!!

Vi var også heldige fordi vi har så uendelig mange rundt oss...   vi fikk så mange mailer, brev, kort, sms og facebook kommentarer at vi ble helt rørt...  dette hjalp mer enn noen aner, når man satt der innestengt.   Og gaver.... det strømmet inn gaver fra venner, fra familie og fra kunder i hytteservicen.... ja til og med fra personer vi ikke har møtt noengang!!!   Aurora reiste hjem med 22 (!!!) kosedyr, med leker og en haug klær som var helt vanvittig....  sykepleierene hadde aldri sett maken sa de :)))   Jeg klarer bare ikke å la være å tenke... hva om jeg hadde vært innflytter her, og ikke hatt mitt kontaktnettverk... hva om jeg hadde vært en innvandrermor, som ikke var sterk i språket... hva om jeg hadde vært en ung førstegangsmor, som ikke hadde turt å kreve noe....   Alle disse hva om , og hva hvis surrer i hodet mitt... og gjør at jeg har lyst til å røske skikkelig i rutinene på sykehuset, slik at det aldri skal skje det samme igjen!!  

Og kanskje er det ikke bare rutinene på selve sykehuset som trenger en gjennomgang....men også rutinene i etterkant av ett sykehusopphold.    For  da vi endelig sto på tur hjem, så kom en sykepleier bort til meg og ga meg en post it lapp, der det sto at Aurora hadde noe høye verdier i blodet sitt...og at vi burde sjekke dette hos fastlegen etter 14 dager.   Det gjorde vi selvfølgelig.... og stusset litt da over at legekontoret ikke så ut til å vite noe om historikken til Aurora.  Men vår fastlege var syk denne dagen, og blodprøvene skulle jo uansett bare tas hos legesekretæren.  Så vi spurte ikke etter journalen til Aurora.     Men da vi kom på helsestasjonen ett par uker senere, for å få ettårsvaksinene og ha ettårskontroll, så ble vi veldig overrasket over at vår helsesøster ikke visste noe om at Aurora hadde vært på sykehuset.  Hun visste ikke engang at hun hadde hatt en brannskade!!    Jeg syns det er underlig at det ikke er rutiner på å varsle helsestasjonen i hjemkommunen, når ett lite barn under ett år har fått slike type skader.   Hva om vi som foreldre ikke hadde fulgt opp videre sårbehandling hjemme?? Hva om vi ikke hadde reist og tatt de blodprøver vi skulle etter vi kom hjem???  Hvem skal fange opp å følge opp barn som blir sendt hjem, der kanskje ikke foreldrene er i stand til å ta dette selv??  Bør det ikke være rutiner som gjør at helsestasjonen SKAL ta en telefon og høre om alt går bra?

Aurora fikk da vaksiner denne dagen..... og ble veldig veldig syk!  Høy feber  allerede ett par timer etter vaksine var satt.   Og feber bare steg og steg.   To dager etter var hadde hun 40,7 og vi ringte legevakten. Vi hadde begynt å tenke på hva om Aurora ikke burde hatt vaksiner enda etter all den medisinen og alle de narkosene hun hadde hatt...  Hva om den lille kroppen, som hadde fått 4 forskjellige typer penicillin i dagesvis på sykehuset, ikke burde hatt vaksiner nå??   Kanskje immunforsvaret hennes var nede??   Kunne helsesøster vurdert dette anneledes, om hun hadde informasjonen hun BURDE hatt fra sykehuset??  Da vi kom til legen på sykehuset, så sa hun bare at Aurora hadde sikkert influensa.   Da jeg prøvde å forklare hva jeg tenkte i forhold til alle medisiner og narkoser.... så kunne heller ikke hun finne noe informasjon på dette i henne journal.....på sykehuset.....    Neivel... vi ble sendt hjem...

Etter to dager til, fortsatt med like høy feber, ringte jeg fastlegen vår igjen.   Han ville se på henne dagen etter, men sa også at det helt sikkert var ett influensavirus.  Aurora la seg til å kvile denne ettermiddagen, og to timer senere så våknet hun kliss våt av svette, og feberfri, så det slapp taket da, og hun ble bedre. Vi ville likevel sjekke hos legen dagen etter. Da vi kom dit kunne heller ikke han finne noen informasjon i Aurora sin journal.  Det sto at hun hadde vært innlagt med brannskader, men ikke ett ord om infeksjoner eller historikken etter den fatale natten hun var så syk.   Ikke ett ord!!  

Nok en gang er jeg glad for at jeg er oppegående, ressurssterk , norsktalende og selvtenkende...... for det må en visstnok være i helsenorge ser det ut som!!  

Ikke vet jeg helt hva jeg skal gjøre for at dette ikke skal skje igjen...med meg, mine eller noen andre.   Jeg trenger å bli ferdig med hele historien, fordi den har tatt altfor mye plass i hodet mitt den siste tiden.   Men jeg trenger også å få tilbake tilliten jeg hadde til systemet rundt meg!  JEG , som alltid har vært den første til å ramse opp alle privilegier vi har i dette landet, når noen har klaget over skatter og avgifter...  Tenker at det begynner å bli altfor mange slike historier som vår!  Vi bor i ett av verdens rikeste land, og enda så skal ikke sykehusene våre tenke på annet enn å spare og spare.... slite med underbemanning og pengemangel...    Skal det ikke være en selvfølge i vår teknologiske tidsalder, at kommuniksjon mellom avdelinger...og mellom sykehus og hjemkommune skal fungere??  Er det pengemangel og underbemanning som forårsaker mangler her også??   Eller skal jeg våge å tro at sykehuset bevisst ikke har skrevet sine tabber i vår journal?? 

Jeg vet ikke.... jeg får nok bare gruble videre en stund til.

Nå er ihvertfall alle mann friske, og idag pakker vi bilen i nydelig vær, og reiser på hyttetur til Oppdal :)

Jeg gleder meg over sunne unger, som hiver seg i skiklærne (og pulken), og blir brune og fine i vårsola!!

Og om kvelden, så skal kanskje til og med mor og far kose seg med en flaske god rødvin i bobblebadet på terrassen.... men Aurora sover søtt i reisesengen sin :)

God helg til dere alle :)   Og takk for alle kommentarer jeg har fått både her og på facebook.  Det varmer når folk bryr seg!!   Vi må aldri slutte å bry oss heller, hverken med det vi har noe med...eller det vi ikke har noe med .)

Aurora kom seg litt utover torsdagen, med nøye oppfølging fra de omsorgsfulle sykepleierene ned på intensiven.  Her ble hver minste milliliter med væske registrert. Aurora sine bleier ble veid før og etter de ble brukt, og væske ut ble også registrert.    Det ble utregnet hvor mye hun skulle ha pr døgn, utfra feber, sårflater og kroppsvekt.   Jeg følte meg veldig trygg når vi var her.   Jeg forstår jo selvfølgelig at på intensiven var det en pleier pr pasient 24 timer i døgnet, mens oppe på barneavdelingen så måtte de fordele seg mellom mange, MEN likevel så kan jeg ikke skjønne at dette skal ha noen påvirkning på å være løsningorientert med de små enkle ting....  som f.eks noe så enkelt som å finne en spiralslange til intravenøst, som gir en liten baby en mye større bevegelsesfrihet enn en vanlig slange....    eller som å sette på en kobling en meter ut på slangen, som man kan gi medisiner i...istedet for å tviholde den lille armen, og forårsake gråt og ett livredd barn, hver gang det er tid for en ny dose.    Slike små ting, som damene nede på intensiven var helt fantastiske til å tenke over, mens da jeg foreslo dette senere oppe på barneavdeling, så fikk jeg til svar at de ikke hadde tilgang på slik "luksus" der oppe.... ?? .... 

Jeg var jo selvfølgelig veldig spent på hva legene hadde å fortelle meg denne dagen, men fikk ikke så mye informasjon som jeg ønsket.   Jeg forsto at det var møter og diskusjoner, men jeg følte ikke at vi var inkludert i dette.  Men det er vel kanskje forståelig at de måtte finne ut hva som hadde skjedd i egne rekker først.   Jeg fikk besøk av Overlegen og kirurgen utpå dagen, der de bare forklarte kort at kirurgene nå skulle følge opp Aurora videre med alt som gjaldt sårbehandling, mens barnelegene skulle ha ansvaret for væskeinntaket, og kun det!!   Dette ble presisert flere ganger av barnelegen.   Det ble også kort informert om at Aurora hadde fått infeksjoner i sårene sine, men ikke hvilken type bakterier.  Det var først senere på kvelden at jeg snappet opp ord som "Streptokokker" og "gule stafelikokker"....   og blodforgiftning.   Vi har vel egentlig ikke den dag i dag fått helt på det rene hva som var farligst.

Siden jeg måtte flytte ut fra rommet vårt oppe på barneavdelingen natt til torsdag, så bodde jeg for tiden på ett pårørenderom nede på intensiven...mens alle sakerne mine var på ett møterom oppe på barneavdelingen.  Så utpå dagen denne torsdagen, så ruslet jeg opp for å finne meg noen rene klær.   Da jeg kom opp til møterommet, så forsto jeg at det pågikk ett møte derinne, og jeg snudde meg for å gå ned igjen... I det øyeblikket jeg skulle til å gå, så hører jeg navnet Aurora bli sagt der inne......   og da er ikke jeg ett større menneske, enn at jeg stopper opp og lytter litt...det er jo ikke dørstokker på ett sykehus, så jeg måtte ha vært døv for ikke høre at det pågikk en diskusjon der inne som angikk oss!   Jeg vil ikke gjenngi noe av det jeg hørte, fordi heisene bråket bak meg, og jeg kan ikke være sikker på at jeg hørte riktig... MEN en ting var det ingen tvil om at jeg hørte, og det var overlegen som hevet stemmen og sa bestemt     " Det hjelper ikke her å argumentere med sløve foreldre...har du ikke kompetanse til å vurdere situasjonen, så får du hente noen som har kompetanse"!!!!!  Det var det som ble sagt...   Hvem det ble sagt til, det vet jeg ikke.   Hvem som var med på møte, det vet jeg ikke.  Men at det satt ett menneske der inne, lege eller sykepleier...som tydeligvis hadde en mening om at vi som foreldre burde avverget denne situasjonen tidligere, det er ihvertfall tilfelle.  Og DET gjør meg så uendelig trist og forbannet!  For burde ikke vi som foreldre føle oss trygge på at vi var i de tryggeste hender?  Burde ikke vi føle at vi var omringet av kompetanse?? Vi var jo på sykehuset!! Og hvor mange timer hadde vi ikke prøvd å bli hørt, og prøvd å få hjelp??   Og visste ikke vi allerede veldig godt, at hadde ikke vi fått den ekstra hjelpen fra den modige ungjenta som turte å mase på legene....   hadde vi godtatt at legen var opptatt, og gått mot en ny natt på rommet vårt.... så hadde vi ikke hatt Aurora blandt oss idag!   Og likevel, så var det noen som satt inne på dette møte, og stilte spørsmål ved at vi var sløve foreldre....

Der og da fant jeg ikke ord , eller guts til å si noe som helst....  men gud som jeg angrer nå, på at jeg ikke åpnet døren og gikk inn på det møterommet!

Utover ettermiddagen på torsdag så ble Aurora merkbart kvikkere, og de holdt hele tiden smertene under kontroll med paracet og små morfindoser.  Hun begynte å drikke litt igjen selv,  noen dråper her og noen dråper der. Og etterhvert fikk vi henne også til å spise litt fruktyoughurt :)  Hun orket ikke være våken så lenge om gangen, men de øyeblikkene hun var våken, så var hun klar i blikket og "med" ....  

Jeg fikk visitt fra kirurgen, som hadde satt opp en plan for Aurora.  Nå skulle sårene skiftes på hver dag på operasjonsalen.   Dette ville bety narkose hver dag, men at vi kanskje kunne gå over til en lettere valiumsaft ettersom hun ble bedre.  Samme kirurg skulle nå følge henne hver dag, slik at det ikke ville være tvil om at den som hadde sett sårene dagen før, skulle kunne vurdere fremgang neste dag :)   Dette var som musikk i mine ører, og dette ble også fulgt til punkt og prikke til hjemreisedag.

Vi skulle få være på intensiven i to døgn, så jeg senket skuldrene og passet på å slappe av litt innimellom nå :)

Om kvelden kom Elise og Sindre med en kjempestor kosehund til Aurora:)  De fikk selvfølgelig ikke komme inn til henne, men da jeg kom inn etterpå med gaven, så smilte hun, krabbet midt oppå den, tok armene rundt halsen på den , og der sovnet hun :))  Hun som er vant til Barack og Beethoven, tror jo alle hunder skal kunne ligges på og soves på :o)

Hei igjen.

Jeg håper dere alle skjønner at jeg ikke er ute etter å "ta noen" med denne historien.... men jeg tror dessverre ikke vi er alene om å sitte med slike erfaringer, og jeg tror og håper at ved å fortelle om mine, så kan jeg kanskje hjelpe andre til å tørre å si fra, eller å være obs .

Tirsdag formiddag hadde som sagt alle bandasjene til Aurora forflyttet seg rundt på kroppen, og sårflatene var synlige.  Jeg måtte hele tiden prøve å dra de på plass, og dekke over de åpne, væskende brannsårene hennes.   Jeg ba hver gang jeg såg en pleier, om de vær så snill kunne hjelpe meg så vi fikk skiftet bandasjer.   Ingen lege kom.    Min mor kom etterhvert på besøk, for å prøve å hjelpe meg litt. Hun visste jo at jeg ikke hadde sovet på to døgn.  Ett par av mine venninner kom også innom, og spurte om det var noe de kunne gjøre for oss.  Og alle hadde samme reaksjon...Det kan umulig være riktig at hun skal ligge med sårene så åpne!!!    Til slutt var det to av pleierene som bestemte seg for å skifte på Aurora inne på rommet vårt...   I sengeklær som både jeg og Aurora hadde ligget i , og som besøkende hadde sittet på tok de av henne alle bandasjene.   Ikke fikk hun smertestillende heller...   Hun gråt og hun gråt:(   Men pleierene gjorde så godt de kunne, og til slutt fikk vi i felleskap tullet henne inn i nye bandasjer.   Jeg husker vi (jeg og min mor) snakket om det etterpå... at dette umulig kunne være bra, med tanke på infeksjoner. Vårt rom var på ingen måte sterilt!!

Dagen gikk, og ingen lege kom å sjekket Aurora.  Pleierene prøvde å ta godt vare på oss, men jeg følte at de ikke visste helt hvordan de skulle gripe ann situasjonen.   De hadde i tillegg tatt av intravenøst væsketilførsel tidlig på morgenen, og da jeg spurte om hun ikke burde ha den på igjen utpå ettermiddagen, så svarte de meg at så lenge hun drakk melk fra flaske, så var det ok...   Nede på intensiven så hadde de tidligere forklart meg viktigheten av å få tilført rikelig med væske, siden hun nå hadde store sår som væsket i tillegg til at hun hadde feber... men jeg hørte på pleierene og protesterte ikke mere...  Aurora drakk jo foreløping bra med melk.

Utpå ettermiddagen kom Ole Johnny og storesøskene på besøk... De store hadde jo også ett stort behov for å se veslegull, hun er jo familiens dyrebare øyesten, og de var alle preget av det som hadde skjedd.   Aurora smilte og gråt  når hun fikk se alle sammen :)  Så glad, og samtidig så gjorde sårene rundt munnen vondt når hun smilte...stakkars liten !

Senere på kvelden så reiste jeg og storesøsken hjem, Ole Johnny skulle nå være hos Aurora til neste ettermiddag, så skulle jeg komme tilbake.     Jeg reiste hjem, tok meg en lang dusj ...og hoppet i seng.   Lite ante jeg om at feberen begynte å stige faretruende i den lille kroppen som låg på sykehuset.

Denne natten hadde Ole Johnny vært mye våken.   Han hadde fått bedre oppfølging fra nattevakten enn jeg hadde fått natten før, men allikevel var han bekymret.  Aurora ble varmere og varmere, og væske ble ikke satt på intravenøst igjen før utpå kvelden.  Aurora ville ikke drikke noe særlig selv lenger nå, og var slapp og sliten.

Da jeg kom tilbake til sykehuset neste dag kl 15.30 møtte jeg en sliten og oppgitt pappa, og en helt utmattet Aurora.  Nå hadde de igjen tatt av intravenøs væsketilførsel.... dette hadde de begrunnet med at det var så ubehagelig for henne å ha denne slangen i veien hele tiden (!!)   På rommet var det nå en tung lukt av sår...råtten sårlukt!!  Så ille at Ole Johnny fortalte at de hadde satt opp døren like før jeg kom, for å lufte ut litt på rommet..så ille var det!!   En av pleierene hadde også sagt til seg selv når hun undersøkte Aurora, at dette likte hun ikke i det hele tatt, og at hun hadde mest lyst til  å ringe Haukeland sykehus selv, og spørre hva de syns hun burde gjøre...   Da begynte det å ringe noen alarmbjeller i bakhodet mitt!!    Når vi ble alene på rommet, spurte jeg Ole Johnny hva i alle dager legen hadde sagt på visitten denne dagen!!  Noe måtte han vel gjøre??   Og da min mann da svarte meg at han ikke hadde sett noen lege hele dagen.....DA ble jeg for alvor bekymret!  Det hadde vært inne en barnelege ca kl 10, lagt hånden på pannen hennes, og gått ut igjen...  Ikke sagt noe, og ikke kommet tilbake!  

Nå begynte jeg for alvor å mase... ikke hadde hun fått væsketilførsel siden morgenen, ikke orket hun lenger å drikke selv...  når jeg løftet henne opp, så hang hun bare slapp i armene mine, og når hun satt på fanget til pappaen sin, så krysset øyene seg og rullet bakover!!    Jeg ringte igjen på en sykesøster, og da kom hun som jeg senere kalle "vår reddende engel"!    En ung sykepleier, jeg tipper hun måtte være ganske nyutdannet.  Hun forsto hvor bekymret vi var, og var helt ærlig på at hun ikke likte det hun såg.   Hun gikk med en gang og ringte lege...men ingen lege kom.. Nå var klokken 20 på kvelden, og vi hadde allerede prøvd forgjeves i flere timer på å bli hørt!   Pleieren var nå inne hos oss hele tiden, og først da hun gikk ut og ringte lege for tredje gang, kunne hun fortelle at NÅ endelig skulle det komme en barnelege og kikke på Aurora.   Nå var klokken blitt 22 og det nærmet seg vaktskifte.

Så kom endelig legen!  Aurora var nå helt borte, og vi fikk ikke kontakt med henne lenger...  hun holdt ikke blikket vårt, og var helt slapp i armene mine da jeg la henne ned på sengen så legen skulle få undersøke henne.     Jeg tror legen såg på henne i ca 30 sekunder, så var det full alarm!!  Fra her så ble vi bare statister, som sto lettere lamslått og såg 8-10 personer jobbe dypt konsentrert med vår lille babyfrøken.   Hun ble flyttet i full fart inn på akuttrommet, og vi skjønte at de satte væskesjokk på væskesjokk, og antibiotika i fire forskjellige varianter.  Det ble satt i ekstra veflon i både arm og fot, i tilfelle årene skulle kolapse, og jeg kjente jeg ble livredd!!

Pleierene som skulle gå fra vakt var fortsatt der, og pleierene som kom på nattvakt var der.... alle jobbet!!  Her fikk jeg også se en annen side av nattevakten jeg hadde så dårlig opplevelse med første natten.  Denne gangen fikk jeg se en sykepleier som kunne jobben sin, og som assisterte legen på en konsentrert og erfaren måte, nå var det ingen tvil om at hun hadde skjønt alvoret i situasjonen vår!   

Etter flere væskesjokk rett i armen, så kom Aurora seg noe til hektene igjen, hun var kraftig dehydrert etter to døgn med over 40 i feber,  i tillegg til at det uten tvil var gått infeksjoner i sårene hennes.    Hun ble kjørt ned på intensiven for å være der til hun ble noe mer stabil...og kl 01.30 ble hun trillet inn på operasjonsal nr 6...  her fikk hun narkose, og jeg måtte gå ut.  Nå skulle alle sårene renses og stelles... ENDELIG!!! 

Operasjonstue 6 skulle vi komme til å besøke hver eneste dag de neste 10 dagene!  Og Aurora skulle bli operasjonavdelingens lille daglige maskot :)

Kl 04 var Aurora i trygge hender på intensiven,  med 24 timer tilsyn igjen.  Rene sår, kroppen full av morfin og all mulig slags antibiotika intravenøst, til de visste hva slags bakterier de hadde å jobbe mot.   Jeg kunne omsider tusle meg opp på rommet vårt oppe på barneavdelingen, og sove noen timer!!   Jeg tror jeg sovnet før hode traff puten... for så å bli vekket kl 04.30... da sto nattevakten der, og fortalte meg at jeg måtte dessverre pakke alle sakene våre og flytte ut...de trengte rommet vårt....    Det var utrolig hva vi allerede hadde klart å flytte inn på sykehuset på de dagene vi hadde bodd der, både av klær, leker....kontoret til Total Hytteservice osv osv.... så jeg pakket, fikk satt alt inn på ett møterom..og gikk ned på intensiven for å søke husly der.  Tilslutt fant jeg en sofa jeg bikket nedpå, og sovnet....

Neste morgen var det deilig å komme inn til Aurora og se at hun var våken, og såvidt smilte til meg.. før hun sovnet igjen :)  Den gode, trygge sykepleieren som tok imot oss på intensiven den aller første dagen vi kom var på vakt denne morgenen... og hun var IKKE særlig fornøyd med å ha sendt opp en frøken på bedringen vei, for så å se denne forkomne vesle jenta som ble sendt ned igjen to dager senere!!   Fra her så ble det endel møtevirksomhet blandt leger og pleiere... det var ikke vanskelig å skjønne at det hadde vært samtaler blandt de, da det kom inn hele 6 leger på visitten.   Og "vår" sykepleier var ikke redd for å si hva hun mente til hver og en av de.... selv om de kuttet samtalen da jeg kom inn igjen fra gangen og hadde hentet meg vann...så skjønte jeg likevel at hun hadde hatt noen klare meninger til de om Auroras tilstand.

Den foreløpige forklaringen jeg fikk denne morgenen, var at det hadde skjedd en kommunikasjonssvikt mellom kirurger og barneleger, slik at begge avdelinger hadde trodd at den andre part tok videre ansvar for Aurora....   Dermed hadde ingen gjort det!!

Flere forklaringer skulle komme utover uken.... Nå var jeg bare glad for at Aurora smilte til meg i sengen sin :)

Allerede nå skjønte jeg at dette ville bli en liten kamp for tilværelsen............. 

Da er siste dagen i februar kommet, og vi starter på vårmånedene :)  Deilig!!  Nok en vinter går mot slutten, og ute skinner sola snart fra blå himmel.

Det er alltid litt vemodig når vinteren tar slutt i min bransje, men samtidig så er det godt når siste påskegjesten drar, og vi står igjen med ett folketomt fjell som skal ryddes opp i :)  Da kan vi ta ting litt mer i vårt eget tempo, det er ingen krise om vi ikke er ferdig til neste fredag kl 17.00..... før nytt innrykk !

Vinteren har gått fort denne gangen syns jeg, tiden fra jul til vinterferie ble jo nesten litt borte for oss i år. Januar ble borte på sykehuset, og februar har vi brukt til å komme oss igjen egentlig.

Søndag 8. januar skulle vi ut på tur, slik vi gjør stort sett hver søndag hele året.   Alt var pakket og klart, og skiene ferdig smurt. Vi skulle bare spise en god lunsj først, og smøre matpakke.   Bordet var dekket , eggene var kokt og vesla satt klar i tripptrappstolen sin og ventet.  Både jeg og Ole Johnny sto i nærheten av henne da tekrusene var skjenket med kokende tevann.... enda så skjer det fatale....    Aurora krabber opp på bordet, tar det ene kokende kruset.. og setter det til munnen!   I løpet av noen sekunder så klarer hun å få hver en dråpe over den lille kroppen sin :(      Fra her så går ting veldig fort og automatisk...    vi får av henne klærne og opp i 2. etg i full fart... Ole Johnny ringer alarmsentralen og forklarer hva som har skjedd.    jeg og Ole Øyvind pakker vesla inn i kalde, våte håndkler mens far hele tiden gir oss beskjeder fra alarmsentral hva vi må gjøre.   Aurora gråter og gråter... Martine kommer også og prøver å hjelpe til, men da hun ser huden rulle nedover magen på veslesøster når håndklær skiftes, så blir det litt mye å være sterk 10 åring!     Ambulansen er på vei fra Ringebu, og ambulansehelikopteret har også lettet fra basen på Dombås.    I løpet av 10 minutter er ambulansepersonell på plass hjemme hos oss, og tar over førstehjelpen.  De pakker Aurora inn i gelematte og bobleplast, og ut i ambulansen med oss. Jeg sitter baki og holder vesla på fanget, og ved siden av meg står det en bag pakket med alt jeg måtte trenge om jeg ble sendt videre til Haukeland.    Senere har jeg lurt på når jeg pakket den, og hvordan i alle dager jeg klarte å tenke mobillader, toalettsaker, visakort, 7 par strømper, 7 boxershorts, pysjamas og tøfler....  men det var med ihvertfall.

Imponerende 25 minutter etter ulykken skjedde hjemme hos oss, så letter helikopteret fra Fåvang sentrum, med meg og Aurora ombord.  Vesla har fått rosa øreklokker på over bobleplasten, og nå gråter hun ikke lenger... hun bare ligger i armene mine og ser undrende rundt seg.    Like før vi lander på Lillehammer så sovner hun faktisk en liten stund.  

Inne på akuttmottaket på Lillehammer, så blir vi møtt av traumeteamet.   Veldig profft og velfungerende.  Alle kjenner sin rolle, og for meg som mor, så  følte jeg meg i de tryggeste hender.   Aurora ble ivaretatt, og jeg som pårørende ble hele tiden forklart hva som skjedde, og fulgt opp.   Men likevel så ble nok den første feilvurderingen gjort her.... Aurora skulle blitt henvist videre i helikopteret som sto og ventet, og blitt sendt til Haukeland. Istedet bestemte de at dette skulle de behandle på Lillehammer.  Skadene så ut til å begrense seg til 2. grads forbrenning, så dette skulle de klare.     Hadde jeg visst hva de neste ukene skulle by på, så ville jeg nok protestert og forlangt å få komme til Haukeland!!  Men jeg hadde ingen grunnlag for å ikke stole på legene og deres vurdering......  

Aurora ble bandasjert og fikk masse smertestillende.....   og etterhvert ble en liten, utslitt frøken flyttet opp til intensivavdelingen.    Her ble vi møtt av en voksen erfaren sykepleier, som vi umiddelbart fikk stor tillitt til.

Vårt første døgn ble vi her under 24 timers overvåking, og Aurora fikk intravenøst og jevnlig smertelindring. Hun ble fort bedre, fikk tilbake litt farge i kinnene og glimt i øyet.   Fortsatt var det selvfølgelig mye smerte, men vi følte at dette kom til å gå bra.

Mandag ettermiddag, etter legesjekk , ble vi flyttet opp på barneavdelingen.......       Fra her begynte marerittet!!